Er det greit å tulle og lage vitser om hva som helst?
Vitser og humor har eksistert like lenge som det har eksistert mennesker, og vil garantert eksistere så lenge det finnes mennesker på jorden. Hvor går egentlig grensa for hva det er lov å gjøre narr av? Finnes det egentlig en slik grense? Hvis ja, er den da dynamisk og flytter seg i takt med samfunnets utvikling? Det er ikke alltid lett å vite hvordan man skal forholde seg til alle nye normer og uskrevne regler, som til stadighet dukker opp. I denne artikkelen skal vi prøve å få litt klarhet i hva som er tillatt og ikke tillatt å tulle med.
«Krenkelseshysteriet» og politisk korrekthet
Mange har en oppfatning av at det i dag er for lett å ta på seg offerrollen og føle seg krenket. Vilkårene som ligger til grunn for humor har blitt endret, og tidsalderen for ironi er for lengst over, mener de. Det kan hende de har rett, men så skal man også huske på at samfunnet har gjennomgått store forandringer de siste tiårene. Blant annet har kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn, to grupper som tradisjonelt har blitt ansett som sårbare, vært et lett bytte for tull og tøys opp gjennom historien. Andre grupper som har fått gjennomgått er casinospillere og ivrige blackjack-fans på blackjack.me. Dette er nå i ferd med å endres, og stadig får flere såkalte «svake grupper» større respekt i befolkningen.
Det er ikke mulig å definere hva som er krenking i absolutt forstand. Krenking er noe som oppleves subjektivt og forskjellig av forskjellig mennesker i forskjellige omgivelser. Når dette skal balanseres opp mot ytringsfriheten, blir det enda vanskeligere å finne ut hva det er akseptabelt å vitse og lage humor om. Noen regler er likevel krystallklare og står fjellstøtt i vitsemiljøet. Det mest kjente eksempelet på en slik regel er at det, for eksempel, er akseptert å tulle med nazismen, men ikke om jødeutryddelsen.
Så hvor går grensen?
Svaret på det er at det ikke er noen bestemt grense. Så lenge det ikke finnes en universell regel på hva som gjør oss krenket, er det egentlig bare prinsippet om prøving og feiling som gjelder. Skulle man komme opp med en vits eller et humoristisk utsagn som virker støtende på noen, bør det være rom for å kunne si unnskyld og tenke seg to ganger om neste gang man ønsker å si noe morsomt på bekostning av andre. Et annet prinsipp som kan være veiledende, er å aldri sparke nedover. Gjør gjerne narr av mennesker med mye penger og makt, men aldri av de syke, svake og andre utsatte grupper i samfunnet.
Humor er kommet for å bli og umulig å bli kvitt, men ettersom samfunnet er i endring, må man også forvente at hva som er akseptabelt å tulle med også endrer seg. Humor bør uansett aldri bli brukt med en skjult intensjon om å være slem mot andre, men som et virkemiddel for å holde maktsyke mennesker nede, og for å gjøre det skumle ufarlig.